Det går litt framover her, og idag vil jeg fortsette å quilte julequilten.
Jeg bestilte en quilteramme fra Tuli hoops, og den er jeg veldig fornøyd med.
Det gikk også veldig greit å få den sendt til Norge.
Jeg strevde med å finne nåler til håndquilting. Problemet var at den voksede quiltetråden ikke var mulig å tre inn i nåløye. Jeg søkte på nettet, og en norsk hobby nettbutikk hadde flere merker.
Jeg bestilte noen forskjellige, og disse fra Clöver er jeg veldig fornøyd med.
Her har jeg tredd noen nåler, for da slipper jeg å tre nålen hver gang jeg trenger ny tråd.
I dag har Kathy’s Quilt link party, Slow Sunday Stitching.
Besøk gjerne hennes blogg og andre blogger for inspirasjon fra quiltere fra mange steder i verden.
I februar regna og blåste vi nesten bort, men mars har vært bedre værmessig.
Jeg har vært en tur i skog og mark i dag.
Vi kjørte bil i 20 minutter til nabokommunen, Tysvær, og der vi gikk innover i skogen en halvtime.
Da kom vi til en steinformasjon som har fått navnet «Trodlakjerkå» eller lettere å forstå er «troll kirken».
Hvordan disse steinen har havnet her lurte vi på, for det er ingen høye fjell de kunne rast ned fra.
Kanskje det er derfor den har fått navnet Troll kirken. Her har store troll funnet noen kjempestore steiner og bygd seg en kirke.
En lang stein som ligger på bakken.
Et furutre som har delt seg nede ved roten og har 6 stammer.
En enslig kongle på en liten furu.
Det var noe av det jeg la merke til i skogen.
Lilla er den liturgiske fargen for fastetiden i kirken.
Jeg har funnet fram en lilla duk som jeg sydde på et kurs i quilteklubben.
På steinen står det:
«kjære venn»
Det er fryktelig å se bildene fra Ukraina og krigen.
Verden er blitt liten med alle sosiale medier og vi får alle nyheter rett inn i stua.
Det gode med media er at vi alle kjenner på at vi er venner og vi vil hjelpe.
Tusenvis av mennesker flykter fra landet. Det er stort trykk på nabolandene Polen og Romania.
Mange andre land er også i beredskap til å ta imot flyktningene.
Så langt er det er kommet 1600 flyktninger til Norge. Det kommer flere ettterhvert. Det har kjørt busser ned for å hente Ukrainere. Mange åpner hjemmene sine og gir de rom.
Det arrangeres store innsamlinger både penger, mat, klær og varme tepper blir samlet inn.
Vi gråter med de som lider, og ber om at denne fryktelige urettferdige krigen må ta slutt.
En kjent norsk dikter, Kolbein Falkeid, har skrevet dette diktet.
Kolbein bodde i samme by som jeg bor i.
Han elsket å gå tur i skog og mark, og vi møtte ofte på han i det mest brukte turområdet i Haugesund.
Landet som aldri var
Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Det var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
(Kolbein Falkeid, 1933-2021)