Jeg liker å strikke og hekle, men for noen år siden ble albuen min uvenn med både
strikkepinner og heklenåler.
Det var da jeg måtte finne fram den gamle vennen min
...nemlig symaskinen.
Den som i lange tider kun ble brukt til å legge opp bukser med,
og til å sy kilometre med gardinsømmer.
Symaskinen og jeg er blitt perlevenner,
men så er det nå sånn at av og til får jeg veldig lyst på et strikketøy.
Det skjedde i sommer da jeg skulle til Nordkapp med Gann.
Da ville jeg strikke meg et sjal,
maken til det jeg fikk til jul av ei venninne.
Det var strikket i deilig baby-alpakkaull i en vakker brun/beige farge,
Gjett om jeg ble glad, og det sjalet har hengt rundt halsen på meg støtt,
for det er kjempedeilig, mykt og varmt.
Optimistisk kjøpte jeg garn, begynte nede i spissen,
strikket kanskje 15-20 omganger,
men da gav både albu og skuldre beskjed.
Strikking! Nei takk!
Strikketøyet ble liggende, men så kom en venninne til meg.
"Du, jeg har ikke noe å strikke for øyeblikket, skal jeg strikke ferdig sjalet ditt?"
Strikkende venner og familie er
hverdagsengeler
når en ikke kan strikke selv!
Imens sjalet ble strikket har symaskinene min gått jevnt og trutt.
Det har blitt mange mindre Vossavesker,
men nå er den store "Vossaveskå" som jeg hadde øremerket "til meg selv" ferdig,
Stor veske, og ullsjal.
Votter med hjerter, strikket av min datter.
Jeg er klar for å gå på
på Rådhusplassen i Haugesund neste helg.
Blir det kaldt...
Ja, da skal jeg tulle meg inn i de deilige ullstrikkepleddene når jeg kommer hjem.
De har svigerinna mi strikka til meg.
Tusen hjertelig takk til mine strikkende hverdagsenglevenner.
Heldig er jeg!!!
"I vennskapet
får vi anledning til å dele
og feire gleden
over hverandres liv"
(Susan Squellati Florence)
